Med ønske om et godt nytt år

Med denne velsignelsen fra boken: Legender og velsignelser av Kristina Reftel, vil jeg ønske alle et riktig godt nytt år.

Velsignelse for

DAGEN SOM KOMMER

Må den disige grålysningens Gud vekke deg.

Må den oppadstigende solens Gud reise deg opp.

Må morgenhimmelens Gud sende deg ut.

Må middagstidens Gud fornye din styrke.

Må aftenens Gud føre deg hjem igjen.

Må solnedgangens Gud glede ditt blikk.

Må skumringens Gud gjøre deg stille.

Må kveldsmørkets Gud gi deg fred.

Må Gud velsigne deg -

soloppgangen og solnedgang,

alfa og omega, begynnelsen og enden,

Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Ønsker alle en velsignet og god julehøytid

EN KRYBBE VAR VUGGEN

En krybbe var vuggen som ventet ham her,

det lille barn Jesus, vår frelser så kjær.

Men stjernene lyste helt inn der han lå,

det lille barn Jesus, på leie av strå.

Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.

Så høyt er jeg elsket av Jesus min bror.

Han kom fra Guds himmel, Gud selv var han lik,

men Jesus ble fattig, og jeg er blitt rik.

Fra krybben til korset gikk veien for deg,

slik åpnet du porten til himlen for meg.

Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,

så alle kan samles i himlen hos deg!

En julehistorie

 EN JULEHISTORIE 

Det var fem dager før jul. Jeg var begynt å bli lei av alt julemaset – og syntes jula var mer masete og stressete enn glede. Nå stod jeg i en lang kø foran kassa, for å betale for julehandelen min.

Foran meg i køen stod det to barn. En gutt på ca 10 år, og en jente på ca 5. Begge barna gikk i alt for store klær som var tydelig velbrukte og slitte.

Gutten stod og krøllet noen penger i den ene hånden – og jenta holdt lykkelig om det de sammen skulle kjøpe: Ett par vakre gullfargete stilettsko.

Jenta la skoene forsiktig opp på disken, og det var tydelig at dette var en svært verdifull gave de skulle gi bort.

Kassadama slår inn beløpet, og sier:

”Det blir 249 kroner.”

Gutten legger de krøllete sedlene oppå disken sammen med noen mynter – og leter lenge i lommene sine. Til slutt har han funnet 159 kroner.

Nedslått sier gutten til søstra si:

”Jeg antar at vi må legge tilbake skoene. Vi kan heller komme tilbake en annen dag. Kanskje i morgen…”

MEN da begynte jenta å gråte, og sier til sin bror:

”Men Jesus ville ha elsket disse skoene!”

Broren svarer trist:

”Vel, vi får dra hjem og jobbe litt mer. Ikke gråt – vi kan komme tilbake.”

Jeg hadde stått bak dem og sett på barna en stund – og syntes litt synd på dem. Så jeg gav kassadamen det resterende beløpet. Jeg var blitt lei av å vente i køen, dessuten: Det var tross alt jul bare en gang i året.

Plutselig ble jeg omfavnet av to små armer, og en tynn liten jentestemme sa:;

”Å, tusen takk, Sir!”

Litt overrasket – men også litt nysgjerrig, spurte jeg:

”Men hva mente du med at Jesus ville like skoene?”

Den lille gutten svarte:

”Moren vår er syk, og skal snart dra til Himmelen. Pappa har sagt at hun kanskje skal feire julen sammen med Jesus.”

Og jenta fortsatte ivrig:

”Og på søndagsskolen har de sagt at i Himmelen er gatene av skinnende gull, akkurat som disse skoene.

Tror du ikke at mamma blir vakker når hun vandrer i gatene med disse skoene?”

Jeg ble dypt rørt, og svarte:

”Jo, det er jeg sikker på at hun blir.”

Stille takket jeg Gud fordi Han brukte disse to barna til å vise meg hva julen egentlig er.

For jul er ikke mengden penger du har, eller antall gaver du har kjøpt. Jul er heller ikke å imponere familie og venner.

Julen er rett og slett kjærligheten i hjertet ditt til dine omgivelser. Den samme kjærlighet som Jesus har gitt til hver enkelt av oss.

Jul er å minnes Jesu fødsel – Guds store kjærlighetsgave til deg og meg og hele verden   

Etter stormen

Det har vært et forrykende vær her siste del av uka. Torsdag og fredag blåste det storm med orkan i kastene. Vi har vært heldige,  nesten ingenting er blåst ned eller ødelagt. Bare en plate i drivhuset som er borte. Lørdag morgen var det stilt igjen og snøen dalte stille ned. Så kom sola og utsikten fra kjøkkenvinduene var et vakkert skue som du ser av bildet over.

Jeg ser i blogger rundt om at juleforberedelsene er i full gang og julekakene er forlengst kommet i boks. Her er ingenting klart og julekakene er ikke bakt. Energien er laber når jeg kommer hjem etter jobb så det blir ikke så mye gjort. Nå må jeg rett og slett sette meg ned for å tenke over og skrive ned det mest nødvendige som må gjøres, så får resten bare være. Jul blir det likevel. Jeg henger meg på sitatet: Hvis du ikke skal feire jul i skuffer og skap, trenger du ikke å vaske der:)

I går kveld inviterte vi gjester på førjulskos i båten. Da serverte vi rømmegrøt og gløgg. Det ble en kjempekoselig kveld. Og kjekt å bruke båten selv om den ligger til kai :) Snøen lå fin og hvit ute og vi hadde levende lys og varme inne i båten. Men snøen var bare på en kort visitt, nå regner det skikkelig her. Blir nok glatte veier i dag.

Nå tennes det andre adventslyset og vi ser fram mot jul og feiringen av vår frelsers fødsel. Jeg ønsker deg en riktig god adventssøndag.

50 års-dags gave

I september ble Steinar 50 år og jeg måtte finne på en gave å gi. Hva gir en til en 50 åring som har det han trenger og litt til? Verktøy har jeg forbud mot å kjøpe da han helst vil kjøpe dette selv (dvs. jeg har ikke greie på verktøy og kjøper ikke det rette :) )

Han er i overkant interessert i bil og da spesielt i VW. I både bilcross og rallycross har han kjørt boble, og han samler på bobler. Men de har han så mange av at jeg kunne ikke kjøpe det (kjøpe en da, men han hadde modellen fra før av). Det er selvfølgelig små bobler som kan stå på hyller og i skap det er snakk om :).

Da kom ideen om å gi han en tur i gave. Jeg hadde hørt om en by i Tyskland som heter Wolfsburg. Det er der de produserer VW, det er VW`s vugge. Som tenkt så gjort, turen ble bestillt og jeg gledet meg til å overrekke den på 50 årsdagen.

7. november satte vi oss på flyet til Berlin. Siden vi kom så sent om kvelden til Berlin gikk det ikke tog videre til Wolfsburg den kvelden. Så det ble en natt på hotell i Berlin. Neste dag tok vi tog til Wolfsburg, en tur på 1,5 timer. Vi kom fram til hotellet litt over kl. 12.00 på fredagen, men vi fikk ikke rommet før kl. 15.00. Bagasjen kunne stå bak disken i resepsjonen mens vi tok en tur ut i byen for å se oss om. Hotellet lå i et rolig og landlig område. Det viste seg å være der den opprinnelige fabrikken lå i starten. Vi fant en koselig havnereataurant og spiste lunch. Det er en industriby så det var ikke noe særlig med butikker å gå i, men det var ikke det som var målet med turen heller. Da vi hadde sett hvor Auto Museum Volkswagen og Autostadt lå, gikk vi tilbake til hotellet. Der hadde de allerede båret bagasjen vår opp på rommet. Vi fikk et stort og fint rom og det var godt å komme opp å kvile litt etter å ha reist noen timer. Det ble tre retters middag på hotellet om kvelden.

Lørdag morgen stod vi tidlig opp og hadde en god frokost. Så gikk vi til Auto Museum Volkswagen for å se hele VW`s historie. Det var mange biler å se på helt fra 40 tallet og opp til i dag. Steinar forklarte meg om utviklingen av bilene, hva som forandret seg etterhvert som nye modeller ble til. Det var riktig interessant. Det var også biler han ikke hadde sett før, modeller som ble laget men ikke var kommet i produksjon. Etter at vi hadde vært igjennom hele museet gikk vi videre til Autostadt. Det var et flott område som de hadde bygd opp og viste forskjellige biltyper som VW, Audi, Lamborgini, Porche, Seat og noen til (husker ikke helt) Det var mange forskjellige bygninger. Midt i området var det et kundesenter hvor folk som hadde kjøpt ny bil kunne hente den. Det var mye folk over alt. Det var et flott område/park som var bygget opp, med vann og øyer hvor bygningene lå på. Vi hadde en fantastisk flott dag. Det var et museum inn på dette området også, det er fra dette museet bildet av bilen over er tatt. Det er en gullboble med diamanter :) Etter mange timer i denne parken gikk vi tilbake til hotellet, da var vi helt utslitt. Det var godt å komme opp på rommet for å hvile før middagen på hotellet om kvelden.

Søndag morgen var det på tide å pakke kofferten og dra hjemover. Vi bestillte taxi til jernbanestasjonen da vi gikk til frokost. Da vi kom ned i resepsjonen for å sjekke ut og se om taxien var kommet, stod en fra hotellet klar til å kjøre oss. Vi fikk skyss i hotellets egen bil helt gratis. På vei til stasjonen fikk vi også høre historien om Wolfsburg og VW.
 Så var det 1,5 timer med tog til Berlin, 20 minutter med buss til flyplassen, fly til Oslo og til sist fly til Haugesund. Det var en flott tur med mange gode minner å ta vare på og mye å fortelle om når vi kom hjem. Og jubilanten var veldig fornøy med gaven :)

Livets strikketøy

Den gang vi kom til verden da fikk vi en presang,

et nøste med vår skjebne, og ingen vet hvor lang.

Da la vi alle masker opp til livets strikketøy,

der vil det stå i mønsteret der vi jukset og vi løy.

Hver maske er en dag, og hver omgang er et år,

og alt vi gjør og sier i strikketøyet står.

Og mister vi en maske og lot den rakne ned,

det var kan hende venner vi aldri mer fikk se.

Noen har et strikketøy med varme farger i,

det er de gode strikkersker som kjærlighet kan gi.

Men alle må vi strikke med det garnet vi har fått

selv om det av og til kan virke kjedelig og grått.

Og når vi så blir eldre da tenker vi som så:

"Hvor mye er tilbake av livets strikketråd?"

Vi håper at det holder slik at vi kan felle av,

så tomme strikkepinner blir korset på vår grav.

Og møter vi St. Peter som vokter himmelens port,

vi gir ham strikketøyet med alt som vi har gjort.

Da gransker han det nøye og sier

"Kjære barn, her oppe har vi bruk for en mengde opprekksgarn."

Da vasker himmelens engler vårt garn så reint og hvitt,

de glatter det og ordner det til det blir knutefritt.

Det legges så på lager, så mykt og fint og bøtt,

- kan hende det skal brukes til barna som blir født?

                      - ukjent forfatter -

Lukten av regn

Kirurgen kom stille inn på sykerommet til Diana. Mannen hennes, David, satt ved sykesengen og holdt hånda hennes.

Diana var akkurat våknet etter ett nødvendig keisersnitt. Hun hadde vært bare 25 uker på vei, men komplikasjoner hadde gjort keisersnittet nødvendig. De hadde fått en datter, som var svært liten - men datteren levde fremdeles.

Legen satte seg ned sammen med Diana og David, før han sier:

"Det er vondt for meg å si dette, men jeg tror ikke at datteren deres kommer til å overleve. Det er bare 10% sjanse for at hun overlever natta. Og selv om hun skulle være blant denne prosenten, kan en evt. fremtid for henne bli svært tøff."

Foreldrene satt og lyttet i smerte, mens legen fortalte om en fremtid datteren ville møte dersom hun overlevde. Antakeligvis ville hun aldri kunne gå, aldri lære å snakke. Mest sannsynlig ville hun bli blind, nervesystemet ville antakelig fungere svært dårlig, hun ville antakelig bli mentalt tilbakestående osv.

De neste timene ble tøffe for Diana og David. De visste at siden datterens nervesystem var så ubeskyttet, kunne de ikke ta i datteren sin - ikke engang gi henne et lite kyss.

Diana og David var begge kristne, og de  brukte mye av tiden sammen til å be.

"Kjære Gud", ba de. "Ta vare på vår datter. Omgi henne med Din uendelige kjærlighet og nåde. La henne få kjenne din nærhet - og hjelp oss som foreldre til å møte det som kommer."

Og det utrolige skjedde. Dagene gikk, og sakte men sikkert gikk datteren deres opp i vekt. Legene advarte mot at de skulle håpe på for mye - men etter fire måneder på sykehus, kunne de få datteren, Dora, med seg hjem.

Fire år gikk. Dora var blitt en liten, men nydelig jente. Hun viste ingen tegn på verken fysiske eller mentale vansker.

Og en sommerettermiddag, satt Dora på morens fang. Som vanlig snakket Dora i ett om alt og ingenting.

Plutselig slår Dora armene sine rundt morens bryst - og så sier hun:

"Mamma, kan du kjenne den lukta?"

Moren merket at været var litt trykkende, og tenkte at det snart ble tordenvær. Så moren sier:

"Ja, Dora. Det lukter regn."

Dora lå fremdeles med hodet sitt mor morens bryst. Dora ristet på hodet, og så sier hun:

"Nei mamma. Det lukter ikke regn. Det lukter som Ham! Det lukter akkurat slik som Gud - når man legger hodet sitt på brystet Hans..."

Dora hoppet så ned for å leke videre. Igjen ble Diana sittende og se etter datteren. Tårene rant nedover kinnene hennes.

Hun forstod - at i de første to månedene av livet sitt - da få og ingen fikk lov å ta på datteren, da hadde Gud hørt deres bønner. Han hadde selv sørget for Dora. Han hadde holdt henne mot sitt bryst - og denne kjærlige duften husket Dora fremdeles...

En annerledes Gud

Keiser Titus var bekymret over at hans nevø Onkelos hadde konvertert til jødedommen i forbindelse med at han hadde forlatt Roma. Titus sendte derfor en tropp soldater for å hente Onkelos tilbake til Roma, i håp om at nevøen ville oppgi sin tro.

Da de utsendte soldatene fant Onkelos, innbød ham dem til å gjeste sitt hus, og mens de delte et måltid sammen, stilte han dem et spørsmål:

"Når huset herre går langs veien om natten, hvem er det da som bærer fakkelen?"

"Tjeneren, selvfølgelig," svarte soldatene.

"Slik er det ikke med Israels Gud!" forklarte Onkelos. "Da Israelsfolket forlot Egypt, var Gud selv fakkelen som lyste opp veien på deres vandring gjennom ørkenen. Og når kongen trer inn i tempelet sitt," fortsatte han, "hvem er det da som vokter døren?"

"Det gjør vaktene," svarte soldatene.

"Slike er det ikke med Israels Gud! Han har selv sagt til dem som tror på ham, at ditt navn er skrevet i mine hender."

Da soldatene hadde lyttet til Onkelos`ord, begynte de selv å tilbe Israels Gud. Og Titus sendte ikke flere delegasjoner etter nevøen sin.

Fra boken: Legender og velsignelser av Kristina Reftel

Herlig helgetur på sjøen

Det ble en fin helgetur på sjøen denne helga. Vi gikk til Føresvik på Bokn. Det er ei flott havn som ligger lunt til bak en molo.

Fredagskvelden hadde vi krabbe-lag på kaien, faktisk første gang vi hadde krabbe denne båtsesongen. Det smakte fortreffelig. Lørdag morgen våknet vi til regn og det regnet til tider ganske mye utover formiddagen. Men etterhvert klarnet det opp og vi kunne sitte ute på brygga og kose oss. I dag var det betydelig kaldere, nå kjenner en at høsten er kommet. Men det er bare til å kle seg så er det ingen problem å sitte ute på brygga:)

Nå er vi kommet vel hjem og båten ligger fortøyd nede ved brygga vår. Dette var sannsynligvis den siste båtturen for i år.

Spindelvevet

Som ung var det Davids oppgave å vokte farens saueflokk, en jobb som innebar at han måtte slåss med både løve og bjørn. Men en dag da han satt på en stein og kikket ut over engen, fikk han plutselig se en edderkopp komme krypende.

"Herre," sa han, "jeg kan forstå at du har skapt sauen, som gir oss både mat å spise og ull som holder oss varme. Jeg kan også skjønne hvorfor du har skapt den mektige løven, som med sin styrke vitner om din kraft. Jeg kan til og med forstå at du har skapt bjørnen, som med sin omsorg for ungene sine vitner om kjærligheten du har til ditt folk. Men edderkoppen er et lite og ubetydelig dyr. Hvorfor skapte du edderkoppen, Herre?"

Guds svar kom som et stille sus:

"David, du tenker smått om mitt skaperverk. Men det skal komme en dag da du trenger edderkoppen."

Senere gjorde David tjenester ved hoffet under kong Saul, men Saul var misunnelig på den prektige David. Derfor måtte David ofte flykte fra Sauls vrede.

En gang flyktet David opp i fjellene for å unnslippe Sauls soldater, som var sendt ut for å drepe ham. Men soldatene tok innpå David, og han begynte å frykte at de snart skulle finne ham. til slutt fant han likevel en grotte der han kunne gjemme seg. Men han kunne høre lyden av soldatene som nærmet seg, og han innså at de antakelig ville avsløre gjemmestedet hans ganske snart.

Da fikk han se en edderkopp komme krypende langs den ene grotteveggen, og snart hadde edderkoppen spunnet et spindelvev som dekket hele åpningen inn til grotten.

Da soldatene kom fram til grotten, kastet en av dem bare et raskt blikk i retning av den.

"Der inne kan ingen ha gjemt seg. Dersom noen hadde gått inn i grotten, ville spindelvevet ha vært ødelagt."

For der Gud er, er spindelvevet et vern like sterkt som en steinmur. Og der Gud ikke er, er steinmuren et vern like svakt som et spindelvev.

Fra boka:Legender og velsignelser av Kristina Reftel

Troens vei

Det er så mange bakker, på troens smale vei
og jeg blir ofte motløs, ja ofte trøtt og lei.
Da hvisker Herren stille, Hans stemme er så mild:
Hver bakke fører oppad, det er vel dit du vil?

Ta kun et kneik om gangen, og hold deg fast til Meg
Min kraft er uten grenser, og den er nok for deg.
Jeg er din stav og støtte, snart er du kommet opp
og Jeg vil gi deg utsyn, fra hver en bakketopp.

Takk Herre, for hver bakke, og for hvert trengselsfjell
som jeg er kommet over, men ikke greide selv!
Å la meg aldri glemme, i neste dype skar
med fjell på alle kanter, AT JEG EN FRELSER HAR!

Når jeg en dag er hjemme, og ser tilbake på,
den vanskelige veien som Du har latt meg gå.
Da vil jeg sikkert undres hvor lite jeg forstod;
Det var de bratte bakker som lærte meg å tro.

Livet

Vi må godta oss selv og hverandre

- med plusser og minuser

"For høye forventninger

for mye perfeksjonisme

og for mye prestasjon

truer helsa vår...

...Tidsånden roper

"høyere", "raskere", "sterkere".

For å bevare en god helse

må vi vise litt måtehold

både i forventninger til oss selv

og til andre".

- Per Fugelli -

Syltetøyglasset og to kopper kaffe

Bruk 2 minutter på denne og husk den for livet!
Syltetøyglasset og to kopper kaffe.

Når tingene i ditt liv virker nesten uoverkommelige; når 24 timer pr. døgn ikke er nok, så husk syltetøyglasset og kaffen!

En dansk professor sto foran sine filosofistudenter med noen ting foran seg. Da timen begynte, tok han, uten å si et ord, frem et meget stort og tomt syltetøyglass og begynte å fylle det med golfballer. Da han hadde gjort det, spurte han klassen om glasset var fullt, og de var enige om at det var det.

Så tor professoren en kasse med småstein fram, og begynte å helle dem ned i glasset. Han ristet glasset lett, så småsteinene fordelte seg mellom golfballene. Deretter spurte han igjen studentene om glasset var fullt, og det mente klassen at det var.

Deretter tok professoren en kasse med sand fram og begynte å helle den opp i glasset. Sanden fylte naturligvis det resterende hulrommet i glasset.
Igjen spurte han om glasset var fullt. Klassen svarte enstemmig ja.

Til slutt tok professoren to kopper kaffe og helte dem begge ned i glasset.
Hulrommet som var mellom sandkornene, ble nå effektivt fylt. Studentene lo.

"Nåvel", sa professoren, da latteren var stilnet av. "Hvis dere nå forestiller dere, at dette glasset representerer deres liv. Golfballene er de viktige ting i livet - deres familie, kjærester, barn, helse, venner og yndlingspasjoner - de ting som, selv om alle andre ting gikk tapt, og bare disse tingene var tilbake, likevel ville gjøre deres liv fullkomment.
Småsteinen er de andre tingene, som betyr noe - sånn som jobb, hus, bil osv.... sanden er alle de andre småting".

Professoren fortsatte: "Hvis dere putter sanden ned i glasset først, er det ikke plass til hverken småsteinen eller golfballene. Det samme gjelder i livet- Hvis dere bruker all deres energi og tid på de små ubetydelige tingene, får dere aldri plass til det som er viktig for dere.

Vær oppmerksom på de ting som er avgjørende for deres lykke. Lek med barna. Pass på helsen! Inviter deres partner på middag. Opplev kultur eller sport, ta en runde til på golfbanen eller gjør noe bra for samfunnet.

Det vil alltid være tid til å gjøre huset rent og ordne avløpene. Ta dere av golfballene først - de ting som virkelig betyr noe. Få styr på det dere vil prioritere - resten er bare sand."

En av studentene rakte hånden i været og spurte hva kaffen representerte.
Professoren smilte: "Jeg er glad for at du spør. Det er bare for å vise, at uansett hvor fullstappet ditt liv synes å være, så er det alltid plass til et par kopper kaffe sammen med en venn!"
Ha en fin dag! :-))
 

En liten jentes bønn

En kveld hadde legen jobbet hardt på fødeavdelingen. De hadde gjort alt de kunne, men den fødende alenemoren døde under fødselen. Tilbake satt de med ett lite for tidlig født barn, og en toårig gammel jente - nå uten foreldre.

Selv om de bodde ved ekvator, var nettene ofte kalde. Det nyfødte barnet trengte ekstra varme, men det fantes ikke elektrisitet. De hadde en varmeflaske tilgjengelig, men sykepleieren fortalte at den var sprukket.

"Det var den siste varmeflasken!" sa sykepleieren fortvilet.

De bodde langt fra storbyen, og det fantes ikke apotek i nærheten hvor de kunne få tak i en ny. Men barnet måtte få varme ett sted fra, ellers ville det ha vansker med å overleve.

"Ok," sa legen til sykepleieren. "Jobben din nå blir å legge babyen så nær inntil ilden som mulig, og sov mellom barnet og døren slik at barnet unngår trekken."

Den følgende timen dro legen til barnehjemmet like ved, og skulle som vanlig avslutte kvelden med bønn sammen med barnehjemsbarna. Vi snakket sammen om hva vi kunne be om, og legen fortalte om de to nye foreldreløse barna. Den Nyfødte og toåringen. Toåringen som gråt fordi mamma var borte. Og han fortalte også om varmeflasken som var blitt ødelagt, og at babyen nå fikk det vanskelig framover.

Mens de ba, var det ett av barna, Ruth, en tiårig afrikansk jente som ba slik:

"Kjære Gud, send oss en varmeflaske. Og du må gjøre det raskt, fordi babyen fryser, og den kan dø. Så du må sende den veldig raskt! Og du Gud," fortsatte jenta. "Mens du holder på, kan du være så snill å også sende en dukke til jenta som mistet mammaen sin? Bare slik at hun vet at du virkelig elsker henne!"

Legen ble sittende litt fortumlet. Kunne han si "Amen" til dette? For han trodde virkelig ikke at Gud kunne gjøre dette! Vel, selvsagt kunne han. Han kunne jo alt, sa Bibelen. Men det fantes vel grenser...? For den eneste måten de kunne få svar på en slik bønn, var at det ble sendt en pakke fra legens hjemland i USA. Og om det skulle dukke opp en pakke fra USA, hvem ville finne på å sende en varmeflaske til varmeste ekvator???!

Neste morgen gikk legen på jobb som vanlig. Og midt på dagen kommer en beskjed at det var en bil på utsiden av huset hans. Da legen kom hjem, var bilen reist, men på verandaen stod det en stor 10-kilos pakke. Legen kjente at tårene kom i øyekroken, og visste at det ikke var mulig å åpne denne pakken alene. Så han fikk tak i barnehjemsbarna, slik at de også kunne være med. Sammen tok de av papiret, og førti par øyne kikket spent på pakka som stod foran dem.

På toppen lå det en hjemmestrikkede genser i flotte farger. Det var bandasjer til de spedalske. Det var ett par pakker med rosiner... Barne begynte å se litt skuffet ut. Var dette alt...? Så trakk legen opp en ting... kunne det virkelig være mulig...? Han løftet det opp - og i hendene satt han med en splitter ny varmeflaske! Legen begynte å gråte. Han hadde virkelig ikke trodd dette var mulig for Gud...

Plutselig reiser lille Ruth seg opp i stor iver! Hun roper: "Når Gud sendte oss en varmeflaske, har han sikkert sendt en dukke også!"

Hun hiver seg over pakka, og opp drar hun en liten vakker dukke. Ruths øyne skinte! Hun hadde aldri tvilt...

Hun ser opp på legen og sier:

"Kan jeg få lov til å gå til jenta sammen med deg og gi dukka til jenta? Slik at hun får vite at Jesus elsker henne...?

Pakken hadde vært underveis i fem måneder. Det var legens tidligere søndagsskoleklasse som hadde sendt den. De hadde lyttet til Herren, og pakket en varmeflaske - selv til varmeste ekvator. Og en av jentene hadde lagt ned en av sine dukker. Fem måneder tidligere - for at en tiårig jente i Afrika skulle få svar på sin bønn...

Gud hører bønn - Gud er god.

(Skrevet av en ukjent misjonær i Zaire)

Hvor mye veier en bønn?

Louise var ikke av de rikeste i bygda, og klærne hun hadde på seg var heller fattigslige. Men hun måtte ha mat og gikk inn på landhandleren... Hun gikk mot kjøpmannen og spurte ydmykt om det var mulig å få handle på krita. Mannen hennes var syk, de hadde syv barn - og de trengte litt mat.

Kjøpmannen, John, ser på henne, men ber henne om å forlate butikken. Men
Louise kan ikke gi seg. Hun ber atter en gang:

"Vær så snill å gi meg litt mat! Jeg skal betale tilbake så raskt som mulig!"

Men kjøpmann John nekter. Hun har ingen konto der!

Like ved disken stod en annen kunde, som hadde overhørt samtalen. Denne kunden sier:

"La kvinnen få litt mat. Jeg skal betale hva det koster!"

Kjøpmannen blir litt forlegen over dette, men prøver i stedet å gjøre det litt morsomt på Louise sine vegne. Så sier kjøpmannen til Louise:

"Har du en handleliste?"

Louise svarer ja til dette.

"Ok", svarer kjøpmannen. "Jeg har en gammeldags vekt her, hvor man bruker lodd for å veie ting. Jeg legger handlelista di på den ene siden av vekta. Og uansett hva denne lista di veier, så skal du få akkurat mengden varer som vekta viser"!

Louise ble litt stille, før hun tar opp papirlappen hvor hun har skrevet handlelista på. Hun skriver litt på den, før hun taust og med bøyd hode legger papirbiten på den ene vektskåla.

Øynene hennes - og øynene til kjøpmann John og den andre kunden - blir kjempestore. For vektskåla med papirlappen ramler tungt ned, og blir liggende.

Men kjøpmannen forstod at for å ikke miste ansikt, måtte han bare legge på varer på den andre vektskåla. Han legger på flere og flere ting. Men vektskåla går ikke i balanse. Så kjøpmannen må fortsette å legge på varer, helt til vekta ikke tåler mer!

Kjøpmann John griper  da papirlappen fra vektskaåla, og leser høyt det kvinnen har føyd til. Der stod det følgende:

"Kjære Herre. Du vet hva jeg trenger, og jeg legger det nå i dine hender!"

Kjøpmannen tar varene i stillhet, og gir dem til Louise - som forlater butikken med et takk og ett smil.

Den andre kunden smiler like stort, gir kjøpmannen en 500-lapp og sier:

"Dette var verdt hvert øre!!!"

Senere oppdager kjøpmannen at vekta var ødelagt. Derfor er det bare Gud selv som vet hvor mye en bønn veier.

Gud er god♥

Da Eva ble skapt

Fra boken: Legender og velsignelser av Kristina Reftel

Ganske snart etter at Adam var blitt skapt, begynte han og kjenne seg utenfor. Gud hadde skapt alle dyrene med en partner, men Adam hadde ingen som var lik seg selv. Adams skytsengel gikk derfor til Gud og sa: "Mannen du skapte, er ensom. Kanskje han trenger et kjæledyr?"

Gud lot alle dyrene han hadde skapt, tre fram - elefanten med sin finurlige snabel, giraffen med sin prektige hals, den vakre sommerfuglen og den kloke uglen - men ingen passet som selskap for Adam.

"Nå," sa Gud "da skal jeg skape et dyr til Adam som aldri vil vike fra hans side, og som gjenspeiler min kjærlighet til ham. Uansett hvor sint eller utrivelig eller barnslig Adam er, skal dette være en venn som aldri forlater ham."

Og så skjedde. Adam ble svært glad da Gud kom med et nytt dyr, som Gud presenterte som Hund.

Adam og Hund trivdes svært godt sammen. Adam gikk tur i hagen mens Hund logret fornøyd med halen og tittet på sin herre med et hengivent blikk.

Men en dag kom Adams skytsengel til Gud igjen, med et nytt problem.

"Gud, etter at du ga Hund til Adam, har Adam begynt å bli hovmodig. Han tror at han fortjener all denne beundringen. Hund har virkelig lært ham om kjærlighet, men ingen har lært ham noe om ydmykhet."

Da bestemte Gud seg for å gi Adam ytterligere et kjæledyr. "Dette dyret skal minne ham på begrensningene hans, at han ikke er verdens sentrum."

Og så ga Gud Katt til Adam. Katt tenkte på ingen måte å lyde Adam eller smiske for ham. Katt gjorde som hun selv ville, og når Adam tittet på Katt, ble han minnet på sin egen litenhet.

Men til tross for at Adam var blitt god venn med både Hund og Katt, følte han seg likevel ensom iblant. Han var fortsatt den eneste i sitt slag.

Så Gud skapte kvinnen.
Ikke fra jordens støv,
så hun skulle bli hans konkurrent,
men av hans egen kropp for at han
skulle elske henne som han elsket seg selv.
Ikke av føttene hans,
så han skulle trampe på henne.
Ikke av hodet hans,
så hun skulle herske over ham.
Ikke av hendene hans,
så hun skulle bli hans tjenerinne.
Men av hans ribben,
så hun skulle være hans like -
nær hans hjerte for at hun skulle
dele livet med ham.

Ekko

Far og sønn er ute og går en tur. Plutselig snubler sønnen og får vondt i foten. Han skriker "aaaah". Overasket hører han en stemme som kommer fra fjellet: Aaaah! Fylt av nysgjerrighet roper han: Hvem er du? Men det eneste svaret han får er: "Hvem er du?". Dette gjør ham sint, så han skriker ut: Du er en feiging! Stemmen svarer tilbake: "Du er en feiging". Han ser på sin far og spør usikker: "Pappa, hva er det som skjer?" "Min sønn", svarer faren rolig. "Følg med nå". Så roper han: Jeg beundrer deg! Stemmen svarer: "Jeg beundrer deg". Faren roper nok en gang: Du er fantastisk!, og stemmen svarer: "Du er fantastisk". Den lille gutten skjønner lite og er fortsatt usikker. Da forklarer faren. "Folk kaller dette ekko, men egentlig er det et bilde på livet. Livet gir alltid tilbake det du gir ut. Livet er et speilbilde av dine handlinger. Hvis du ønsker mer kjærlighet, gi mer kjærlighet. Hvis du ønsker mer godhet, gi mer godhet. Hvis du vil ha forståelse og respekt, gi forståelse og respekt! Hvis du vil ha positivitet, vær mer positiv! Hvis du vil at folk skal være tålmodig og høflige overfor deg, vær tålmodig og høflig! Denne regelen gjelder for alle sider av livet. Det gir deg alltid tilbake det du sender ut. Livet er ikke en tilfeldighet, men et resultat av dine egne gjerninger". ♥

Sommeren på snarvisitt

Vi har feiret både 17. mai og pinse. 17. mai regnet bort og i pinsehelgen hadde vi sommeren på snarvisitt. Vi gikk fra 6-7 grader i dagene før 17. mai til 27 grader pinseaften. Litt av et varmesjokk. Selv om det regnet hele dagen 17. mai hadde vi fin temperatur, det var første året på det jeg kan huske at jeg ikke hadde ulltrøye under bunadskjorta.

Pinseaften feiret vi svigermor sin 80 års dag. Det ble en flott dag sammen med familie og venner.

Bildet over er tatt 20.30 1. pinsedag nede ved brygga vår. Vi satt og koste oss etter en fin helg med feiringer og overnattingsgjester. Alle var dratt og det var bare oss to igjen. Da var det godt å kunne sette seg nede ved sjøen og la stillheten senke seg. Temperaturen var fremdeles veldig god, satt i sommerkjole og shorts. Her satt vi til sola gikk ned rundt 21.30.

Tirsdag var temperaturen tilbake rundt 6-7 grader igjen. Men nå skal det bli varmere igjen sier værmeldingen. Ser fram til mer sol og varme.

Barna dine

Barna dine er ikke barna dine.

De er sønnene og døtrene til livet

som lengter etter seg selv.

De kommer gjennom deg,

men ikke fra deg.

Selv om de er sammen med deg,

tilhører de deg ikke.

Du kan gi dem din kjærlighet,

men ikke alle tankene dine,

for de har sine egne tanker.

Du kan huse kroppene deres,

men ikke sjelene deres,

for sjelene tilhører morgendagens hus.

Du kan strebe etter å bli lik dem,

men forsøk ikke å få de til å ligne deg.

Livet går ikke bakover,

og dveler ikke ved gårsdagen.

Du er buen som barna skytes ut fra

som levende piler.

Bøy deg med all din kraft

slik at pilene kan nå langt.

 

KHALIL GIBRAN

En høyere rettferdighet

Benjamin var en vis mann, som hele tiden strevde etter å komme nærmere Gud. Derfor ble han fylt av glede da han en dag møtte en engel, og sa:

"La meg få vandre med deg og med egne øyne få se det som du utretter for den Høyeste! Mitt hjerte lengter etter å få glede seg over Herrens rettferdighet her i denne urettferdige verden."

"Du uvettige menneske," svarte engelen. "Intet menneske kan forstå eller bære det den Høyeste sender meg for å gjøre."

Men Benjamin var sta og gjentok anmodningen sin gang etter gang, så engelen til slutt ga etter.

Benjamin og engelen ga seg i vei sammen og vandret langs grusveier og bølgende enger. Etter en lang dags reise nærmet de seg til slutt et lite hus. Da de var fremme, kom en mann ut av huset og ba dem vennlig om å stige inn.

Mannen og hans kone var åpenbart fattige - huset var lite og klærne deres fillete. Spiskammerset gapte tomt, men mannen og kona hans nølte likevel ikke med å sette fram den maten som fantes. Og da det var på tide å gå til sengs, fikk gjestene ligge på de varme, myke teppene, mens vertsparet sov på det kalde golvet.

Benjamin smilte for seg selv før han sovnet. Hvilken gjestfrihet det fattige paret hadde vist! Engelen ville sikkert belønne dem rikelig i morgen.

Men da morgenen kom, stod engelen opp og drepte den eneste kua som mannen og kona eide. Benjamin kunne ikke tro sine egne øyne, men blikket engelen ga ham, fikk ham til å svelge spørsmålene og sinnet som veltet opp i ham. I stedet fortsatte han vandringen sammen med engelen, med lyden av konas stille hulking i ørene.

Da kvelden kom,  hadde Benjamin og engelen vandret så langt at de hadde kommet fram til et praktfullt hus, der vinduene glitret som diamanter i sollyset. Men da de spurte eieren om de kanskje kunne få være hos ham  natten over, fikk de et foraktfullt svar tilbake.

"Hvorfor skulle jeg sørge for dere tiggere? Men så klart, dere kan sove i stallen der slike som dere hører hjemme!"

Med sandaler som fortsatt var støvete etter reisen og med en gnagende sult måtte Benjamin og engelen legge seg ned ved siden av hestene i stallen. Benjamin fant likevel trøst i tanken på at engelen sikkert ikke ville la en slik hardhjertet mann forbli ustraffet.

Men da morgenen kom, stod engelen opp og satte umiddelbart i gang med å reparere den delen av veggen i stallen der ødelagte steiner gjorde at hele veggen truet med å rase sammen.

Nå var Benjamin opprørt og kunne ikke holde tilbake følelsene sine lenger.

"Hvorfor skulle dette være Guds veier - å straffe de gode av hjertet og belønne de onde? Hvis dette er den guddommelige rettferdigheten, da vil jeg, så sant jeg lever, ikke lenger tjene Gud!"

"Du snakker som du har forstand til!" sa engelen med hellig vrede i stemmen. "Hvem er du, som tror du kan forstå Guds veier? Dødens engel var på vei til den fattige mannens hjem, for å ta med seg hans kone. Men for deres gode hjerters skyld ga Gud i stedet kua som offer til Dødens engel, så kona skulle få leve. Veggen i den hardhjertede mannens stall reparerte jeg for at mannen ikke skulle finne den skatten som lå gjemt i veggen. Skatten ville bare ha gjort mannen enda mer hardhjertet."

Da engelen hadde sagt dette, forsvant den plutselig for mannens øyne. Og det neste Benjamin kunne si, var:

"Uutgrunnelig er dine veier, Herre - lovet være ditt navn."

Fra boken: Legender og velsignelser av Kristina Reftel

Lyset, regnets og jordens velsignelse

Må lysets velsignelse være over deg

- lys omkring deg og lys i ditt indre.

Må velsignelsens sollys skinne på deg

som et stort, varmt leirbål,.

så fremmede og venner

kan varme seg i din nærhet.

Og må lyset skinne i øynene dine,

slik et stearinlys i vinduskarmen

ønsker vandreren velkommen inn.

Må regnets velsignelse være over deg.

Må regnet falle over din ånd, 

vaske den ren og etterlate en dråpe

som himmelfargen kan speiles i

- og kan hende iblant en stjerne

Må jordens velsignelse være over deg.

Må jorden være myk under føttene dine

når du går langs veien.

Må jorden være myk under deg

når du legger deg til hvile etter en strevsom dag.

Og må jorden være myk over deg

når du en gang hviler under den.

Må den være så myk

at din sjel raskt forlater den

på sin vei hjem til Gud.

Må Gud velsigne deg, og velsigne deg rikelig.

Fra boken: Legender og velsignelser av Kristina Reftel

00000000000000000000000

Endelig på bena igjen etter å ha vært mer eller mindre syk fra uka før påske. Det begynte med en forkjølelse som etterhvert nesten forsvant, for så å ta seg skikkelig opp igjen etter påske. Hosten ble veldig plagsom både for meg og alle rundt meg. Til slutt fikk jeg en time hos legen for å få resept på hostesaft.

Legen hørte det pep i lungene men det var ikke noe lungebetennelse å høre. Jeg fikk resepten min og så en tur innom apoteket for å kjøpe hostesaft, det var hostesaft av sterkeste sort og jeg så frem til å slippe unna hosten. 

Neste dag var jeg litt uggen men dro på jobb, og tro det eller ei, hostesaften virket. Men den virket mer enn den skulle viste det seg etter hvert. Jeg måtte dra hjem fra jobb om formiddagen for jeg var helt ør og dårlig. Hjem på sofaen og sloknet som et lys. Utover kvelden kom kløen og pulsen økte. Da begynte alarmklokkene å ringe. Neste morgen var det å lese pakningsvedlegget (det gjør jeg stort sett aldri, men det burde jeg kanskje heretter) og jo da, den inneholdt et morfinstoff. Og det er jeg allergisk mot!! Det var lørdag morgen og bare å ringe legevakten, fikk der beskjed om å ikke ta mer av den og en time hos vaktlegen midt på dagen. Da ble det resept på ny hostesaft, antibiotika og sykemelding i en uke da det hadde utviklet seg til bronkitt. Jeg var glad jeg hadde sjåfør denne dagen for jeg var helt gåen.

Mandag utpå dagen gav kløen seg, men jeg reagerte på antibiotikaen med svimmelhet, kvalme og magetrøbbel. Så det ble litt av en uke. Men når kuren var over kom energien tilbake og nå er jeg helt frisk:)

Nå ser jeg frem til vår og varmere dager. Vinteren var både kald og lang i år. Men nå er det plussgrader og det er kommet en del regn, så nå kommer nok både gress og trær til å bli grønne igjen.

Ønsker deg en fin vårdag:)

Hvis et barn lever med...

Hvis et barn lever med kritikk, lærer det å fordømme.
Hvis et barn lever med fiendskap, lærer det å sloss.
Hvis et barn lever med spott, lærer det å bli sky.
Hvis et barn lever med skam, lærer det å føle skyld.
Hvis et barn lever med toleranse, lærer det å bli tålmodig.
Hvis et barn lever med oppmuntring, lærer det tillit.
Hvis et barn lever med ærlighet, lærer det å verdsette.
Hvis et barn lever med trygghet, lærer det å tro.
Hvis et barn lever med anerkjennelse, lærer det å like seg selv.
Hvis et barn lever med bifall og vennskap, lærer det å finne kjærligheten i livet.

Visdomshjørnet

Den beste attest

av Mia Hallesby

For flere år siden kom en gutt om bord på et skip og bad om å få tale med kapteinen.
"Hva vil du?" spurte kapteinen.
"Jeg vil gjerne ha hyre", var svaret.
"Hvorfor vil du til sjøs?" spurte kapteinen.
"For å sende penger hjem til mor. Hun er enke".

Kapteinen syntes godt om gutten, særlig likte han at gutten hadde omsorg for sin mor. "La gå! Vis meg dine attester!"

"Attester? Jeg har ingen papirer, herr kaptein".
"Ingen papirer? Vi ansetter ingen uten at de har en attest".

Gutten var langt hjemmefra og det var vanskelig å skaffe seg attest. Bedrøvet bukket han for kapteinen og skulle til å gå. Da la kapteinen merke til en pakke gutten hadde under armen.

"Hva har du der, gutten min?"
"Noen klær og en bok, herr kaptein".
"La meg se!"

Kapteinen tenkte: Er klærne han har i pakken like ordentlige som dem han har på, kan det jo være en slags attest. - Han likte nemlig guttens fine vesen.

Gutten pakket opp. Innerst lå det en bok. Kapteinen tenkte igjen: En bok forteller mye om en slik kar. - Et øyeblikk etter stod kapteinen med boken i hånden.

Det var en Bibel.

På første side stod det at det var en gave fra den søndagsskolen hvor gutten hadde gått: "For flid og god oppførsel!" stod det inni.
"Dette er attest nok", svarte kapteinen. "Du kan bli påmønstret med en gang"

Gud overalt

En annen gang spurte keiseren Rabbi Gamaliel: "Hvordan kan det ha seg at deres Gud sier han er til stede hos dere når dere samles i hans navn? Hvor mange guder fins det egentlig, hvis de skal være mange nok til å være til stede på flere ulike steder samtidig?"

Gemaliel svarte ikke på keiserens spørsmål, men kalte til seg keiserens vaktmann og ba keiseren straffe ham.

"Hvorfor det?" spurte keiseren forvirret.

"Han har ikke voktet palasset ditt ordentlig! Han tillot solen å komme inn!" sa Rabbi Gamaliel.

"Men solstrålene når jo ut over hele jorden! Hvem kan stoppe dem?"

"Hvis solen kan nå ut over hele jorden - den som bare er en av de milliarder av vesener som tjener Gud - hvor mye enklere må det da ikke være for den Høyeste selv å være til stede over hele jorden?" svarte Rabbi Gamaliel.

Kristina Reftel

En hjerteklem

Denne historien har jeg hentet fra Hjerteklem på facebook. Ta deg tid til å lese den. Her er det litt å tenke på for noen og enhver.

oooooOOOooooo

En far kommer hjem fra jobben sent, trøtt og irritert, da hans 5 år gamle sønn venter på ham i døren.
Sønnen: Pappa, kan jeg stille deg et spørsmål?
Far: Ja, hva er det?
Sønnen: Pappa, hva tjener du i timen?
Far: Det angår ikke deg, hvorfor spør du om det? svarte faren sint.
Sønnen: Jeg vil bare vite, fortell meg hva du tjener i timen!
Far: Hvis du virkelig ønsker å vite..., Så tjener jeg 140 kroner i timen.
Ohhhhh, sier hans sønn og blir trist. Han tenker, og spør deretter: Kan jeg få 70 kroner?
Faren svarer irritert: Hvis den eneste grunnen til at du spør, er for å kjøpe en dum leke eller noen annen dritt, kan du gå til sengs med en gang. Gå på rommet ditt og tenk over hvor egoistisk du er, jeg jobber hardt hver eneste dag for å tjene penger og du oppfører deg så barnslig!
Den lille gutten gikk til rommet sitt og lukket døren. Mannen satte seg ned, og ble enda sintere over guttens spørsmål. Hvordan våget han stille slike spørsmål og så be om penger?
Etter en times tid, roet faren seg og begynte å tenke. Kanskje det var noe sønnen virkelig trengte, sønnen spurte jo egentlig svært sjelden om penger.
Han gikk til guttens rom og åpnet døren....
Sover du, gutten min? spurte han.
Neida pappa, jeg er våken.
Jeg har tenkt, kanskje jeg var litt streng, det har vært en lang dag, og jeg lot min frustrasjon gå utover deg. Her er de 70 kronene du ba om!
Gutten satte seg opp og smilte, "Aaahh, takk pappa!" Han løftet puten og plukket opp noen krøllete penger.
Faren så at gutten allerede hadde penger, begynte derfor å bli sint igjen. Hvorfor spurte du om mer penger, når du allerede har? spurte faren. Den lille gutten begynte å telle pengene sine, og kikket opp på faren sin:
"Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det!"
Pappa, jeg har 140 kroner, så nå kan jeg kjøpe en time av din tid, sa gutten, og ga pengene til faren! Kom hjem tidlig i morgen, jeg vil så gjerne spise middag sammen med deg! Faren brøt fullstendig sammen. Han la armene rundt sin lille sønn, og gav ham en lang og god klem.

Dette er bare en påminnelse til alle som jobber så hardt i livet, vi må ikke la tiden passere så lett uten å få tilbringe tid med de vi elsker. Noen ganger kan man ofre en time med jobbing, for å dele tid med familie og venner. Det kan vise seg å være den beste investering. Hvis du dør i morgen, kan jobben din enkelt erstatte deg i løpet av noen dager. Mens familie og venner som vi forlater, vil føle tomhet og tap resten av livet!

Kake til dåp

Sist helg var det dåp og jeg lagde marsipankake til go`gutten. Blåfargen er så sterk at hendene mine var blå i flere dager etterpå:) Kanskje en ide å bruke hansker når jeg blander farge i marsipanen. Jeg ble fornøyd med kaka.

Av en eller annen grunn vil ikke bildene komme rett veien i bloggen. Ja ja, du får legge hode på skakke så ser du kaka skikkelig:)

Fotsporene

En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bildet fòr forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare et par fotspor.

Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forstod han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskelig å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.

Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.

Mary Stevenson

Dåpskort

I dag skal mitt første barnebarn døpe og jeg har laget kort til han. Det er et staffeli-kort som settes opp på denne måten. Ideen fant jeg hos Kreativ Hobby. Babybildet er fra et utklippsark, jeg hadde ikke noe baby-stempel som passet.

Bordkort til barnedåp

Neste søndag skal go`gutten til mormor døpes, og da må vi lage bordkort som seg hør og bør. Det var en del puttel men de ble veldig fine når de var ferdige. Litt vanskelig å få sålen til å henge fast, nå håper jeg den henger.

I går var jeg ute og gikk tur med han i vognen. Det var nydelig vær med sol og ingen vind. Det ble en god tur på 1 1/2 time. Mens jeg gikk tur strøk Irene bunadskjorter for meg, det har jeg problemer med selv på grunn av den vonde skulderen. Så takk Irene, du er en knupp:)

Avgudsdyrkeren

Legenden forteller at Abraham en dag gjennom døråpningen fikk se en gammel mann som kom gående langs veien. Mannen virket sliten og så ut til å ha reist langt - klærne hans var støvete og føttene fulle av sår.

Abraham ble fylt av medfølelse og innbød mannen til å dele et måltid med ham for siden å tilbringe natten i en deilig seng i leiren. Takknemlig tok vandreren imot tilbudet.

Ved middagen merket Abraham seg at gjesten hans ikke velsignet maten eller takket Gud for den, og han kunne ikke la være å spørre hvorfor

"Jeg dyrker ildens Gud, og ingen annen," var svaret.

Svaret gjorde Abraham så sint at han sendte mannen i vei med det samme, uten at han engang fikk avslutte måltidet sitt.

Senere samme kveld talte Gud til Abraham. "Hva skjedde med gjesten din, den trette vandreren?"

Abraham forklarte at han ikke kunne tolerere en gudsfornekter som gjest i leiren sin. Da svarte Gud:

"Jeg har tatt hånd om denne mannen i seksti år, selv om han aldri har tilbedt meg. Kunne du ikke ha holdt ut bare en kveld for på den måten å peke på min kjærlighet til ham?"

Et godt hjerte holder aldri opp å slå for andre

Selbustrømper

Nå har jeg endelig blitt ferdig med selbustrømpene. Disse har jeg strikket til meg selv og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Jeg kjøpte mønsteret i fjor vår men begynte ikke å strikke på dem før etter nyttår. Jeg hadde en del som skulle strikkes og hekles til barnebarnet som skulle komme i november, før jeg kunne begynne på disse. De er strikket i Sisu fra Sandnes garn og med pinne nr. 3. Siden det var mye mønster kunne jeg bare strikke når jeg var alene, var ikke så lett å kombinere med å snakke med andre :) Men nå er de ferdige og klare til bruk. Det er vinter og kaldt ute så de kommer til å bli mye brukt fremover.

Ønsker deg en riktig fin lørdag.

Margot får besøk

I helgen var vi i Bergen. Fikk ladet batteriene med en kjekk helg sammen med venner. Vi tok bussen til og fra Bergen, veldig fin og avslappende måte å reise på når en bare skal være i sentrum. Vi overnattet på hotell og var og så showet "Margot får besøk" på Ricks Teater med Ina Breivik og Ørjan Liavåg. Et fantastisk morsomt show, tiden fløy, en og en halv time gikk som en røyk. Vi så showet "Margot" for et par år siden og ville gjerne se oppfølgeren siden det første var så bra. Dette var like bra og vi koste oss godt, latteren satt løst så vi fikk trimmet magemusklene godt. Dette showet kan anbefales på det sterkeste:)

Det var kaldt med snø, sludd og regn, men vi kledde oss godt og hadde en fin helg likevel. Mye god mat og mye latter sammen med gode venner, det kan vi leve lenge på:)

Skjerf - en liten rev

Dette skjerfet har jeg strikket til barnebarnet mitt. Oppskriften fant jeg her. Den var enkel og strikke og gikk veldig fort. Jeg har strikket den i Drops sin Baby Merino. Så nå kan han holde varmen ute i vinterværet med en rev rundt halsen. Denne oppskriften var både til barn og voksen, men jeg synes det passer best til barn.

Vi har hatt et nydelig vintervær med barfrost nå i flere uker. Fredag begynte det å snø samtidig med at det ble mildere. Nå er det helt hvitt ute, men utover dagen i dag skal det begynne å regne. Den snøen kunne vi vært uten når den skal regne bort i samme slengen. Det er fint med snø når den får ligge en stund, men det slapset og glatte veier når det begynner å regne, det kan jeg godt klare meg uten. Men, men, det er jo vanlig her vest om vinteren. Været kan vi ikke gjøre noe med uansett:)

Ønsker alle en riktig fin søndag:)

Livets tyngste byrde

En jødisk beretning forteller om to kvinner, en gammel og en ung, som gikk sammen langs veien. De var trøtte og slitne, for de bar på store flettede kurver fulle med ved som de hadde samlet sammen i løpet av dagen.

Den unge kvinnen vendte seg tankefullt mot den eldre kvinnen.

"Jeg lurer på ... hvilken byrde er egentlig den tyngste i livet?"

Den eldre kvinnen var stille en liten stund, mens hun lot blikket vandre over veien som lå foran dem.

Deretter svarte hun stille:
"Å ikke ha noe å bære i det hele tatt."

Kristina Reftel

Nydelig vinterdag på isen

I dag gikk turen ut på isen på Mosevatnet. Nydelig sol og ikke alt for mange kuldegrader. Her har jeg prøvd panorama funksjonen på min iPhone, det blei veldig flott synes jeg. Godt å komme seg ut litt i fin været. Men det blei litt kaldt på tærne etter hvert, stod nok litt for lenge i ro. Jeg går ikke på skøyter, det har jeg ikke hatt på beina på veeeeldig mange år. Koselig å gå på isen uten skøyter og.

Vi har hatt nydelig vintervær i 2 uker nå, og det skal visst vare en stund til. Det er fint når solen skinner hele dagen, alt blir så mye lettere da. Så er det godt med litt skikkelig vinter også, spesielt når det er så flott som nå. Tørrfrost og bare veier er å foretrekke framfor snø og slaps som gjør veiene glatte.

Ha en fin søndag videre:)

Vismennenes gaver

Om mennene som fulgte Betlehemsstjernen forteller Bibelen ikke annet enn at de var vismenn fra Østen, og at gavene de brakte, var gull, røkelse og myrra.

Men legenden forteller at disse tre gavene ble båret fram av tre menn i ulik alder.

Den første var en ung mann, som hadde lett etter en konge å hylle, en som var verdig de idealene han hadde. Til denne kongen ville han gi en gave det sømmet seg en hersker - gull.

Den andre var en middelaldrene mann, som lengtet etter noen som kunne gi livet hans mening. Han søkte Gud, og for å ære Gud når han fant ham, hadde han med seg noe han ville bære fram som offer - røkelse.

Den tredje mannen var gammel, med et langt liv bak seg. Han strevde med alt han hadde gjort feil i livet, og søkte en Frelser. Med den visdom som bare kommer med alderen, forsto han at denne Frelseren måtte være en som ikke var fremmed for lidelsen. Hans gave var derfor den legende myrraen.

Tre menn, tre gaver - som alle fikk plass ved Jesusbarnets føtter.

Kristina Reftel

Mitt nydelige barnebarn

26. november ble jeg mormor til denne nydelige lille gutten. Vi har fått kost oss mye sammen med han i denne tiden. Jeg er så heldig å bo i nærheten, så kan både vi og dem stikke innom en tur når vi vil. Her er han 5 1/2 uke, en herlig liten gutt som smiler så fint til mormor. Tante som sitter i bakgrunnen, reiste tilbake til Kristiansand og studiene i går. Hun syntes det var trist å reise fra god-gutten, men studiene venter.

Må Gud omslutte deg på alle sider.

Bevare håpet i deg,

la tvilen vike.

Må Gud omslutte deg på alle sider.

Bevare lyset i deg,

la mørket vike.

Må Gud omslutte deg på alle sider.

Bevare freden i deg,

la frykten vike.

Evigheten

En meget vis mann hadde samlet noen læresveiner rundt seg. En dag ville en av dem sette den vise mannen på prøve. Han stilte derfor et spørsmål:

"Mester, hvor lang er egentlig evigheten?"

Mesteren smilte mot læresveinen sin.
"I et land langt, langt borte fins det et fjell," svarte han. "Fjellet er så høyt at fjelltoppen når helt opp til skyene. En gang hvert hundrede år lander en fugl på fjelltoppen og kvesser nebbet mot den harde fjellsiden. På denne måten slites fjellet langsomt ned. Til slutt har fuglen gjort dette så mange ganger at fjellet er helt borte. Da har det gått et sekund av evigheten."

Kristina Reftel